Psykoanalytisk lytting

Mens Sigmund Freud balte med å undersøke menneskets innerste tanker og følelsesliv, erklærte komponisten Arnold Schönberg at kunsten skulle være sann, ikke skjønn. Med dette ville han skape et nytt tonespråk som bedre kunne gjenspeile menneskets mest intime tanker og mørkeste sider.
Musikken skapte kraftige reaksjoner hos det konservative wienerpublikummet. Schönberg var overbevist om at denne nye «atonale» musikken var kommet for å bli og uttalte i 1913: «Om 100 år skal til og med melkemannen plystre mine melodier». Det skjedde jo ikke akkurat. Vi spør: Hvordan hører egentlig vi denne musikken i dag?
Vi spør også: Hvordan ville en Schönbergsk terapitime kjennes? Eller en Mozartsk? Kan erfaringer av denne musikken hjelpe oss til å forstå prosessene som foregår i terapirommet og kan psykoterapien føre oss tettere på musikken?
Vi skal vandre "notelangs", klunke på pianoet, gruble høyt og småprate rundt spørsmålene denne musikken vekker.
Målet er å komme litt tettere på musikken og kanskje forstå mer av hvordan den klinger i takt med psykoanalysen som utviklet seg i Wien på samme tid.

Medvirkende:
Christian Ihle Hadland, pianist
Annabel Guaita, pianist med kunstnerisk doktorgrad på Fartein Valen klavermusikk sett i lys av den andre wienerskoles fremføringspraksis (UIB 2011)
Anders Ohnstad, psykologspesialist og kandidat ved Norsk Psykoanalytisk Institutt