I kraft av å være plassert på en av byens mest sentrale adresser, gjenspeiler bruken av bygget i Vaskerelven 8 hva som til enhver tid har vært viktig for Bergens beboere. Bygården – som opprinnelig ble bygget i 1895 - er blant annet blitt brukt som stall, boligblokk, bakeri, trykkeri og kunstskole. I forbindelse med transformasjonen til det hittil nyeste bruksområdet – et kulturhus – tok vi en prat med to av arkitektene som har stått bak denne forvandlingen. Nina Frisk og Arvid Bjerkestrand har sammen med Kulturhus-initiativtakerne Yngvild Nydal og Ingolf Dahm - samt sine kolleger i firmaet En til En arkitekter - jobbet iherdig med prosjektet i flere år, og Arvid starter med å fortelle litt om bakgrunnen for prosessen:
-Dette prosjektet er et godt eksempel på en transformasjonsprosess. Det var jo på en måte død bygningsmasse, men bygget har også en lang historie; boliger, stall, bakeri og vognutleie, for å nevne noe. Etter bybrannen i 1916 ble det boktrykkeri. Så det har til enhver tid dekket de forskjellige behov som byens innbyggere har hatt. Spørsmålet er hva Bergen trenger i de kommende tiårene, og vi tenker at kultur er et veldig viktig aspekt i forhold til det å bo i denne byen. Sammen med Yngvild og Ingolf begynte vi å kartlegge hele bygningsmassen; hvor kunne det passe å plassere de forskjellige aktivitetene som skulle foregå her? Hvor var det mest dagslys? Hvor passet det å ha kjøkkenet? Vi ville ha huset mest mulig åpent, og ønsket å bygge en solid infrastruktur. Så den prosessen startet veldig tidlig, og da vi hadde fått på plass logistikken begynte vi straks å tenke på hva vi fysisk kunne gjøre med bygget; overflater, tekstur og slike ting. Hvor mye skulle vi bygge opp helt fra nytt, og hva skulle vi beholde?
Nina tilføyer:
-Å ha en bærekraftig profil har vært et mål for Kulturhusets initiativtakere siden starten, og å ta vare på så mye som mulig av de originale materialene har vært en viktig del av dette. Vinduene er et eksempel. De originale vinduene holdt ikke godt nok på varmen i forhold til dagens standard, så vi har supplert med nye varevindu på innsiden. De originale bygningsmaterialene er også med på å fortelle historien om huset og de forskjellige aktivitetene som har funnet sted, og det gir bygget en egen identitet.
Vi har ikke klart å beholde så mye som vi ønsket; noe var i for dårlig stand, noe holdt ikke brannkrav og noe ble det for dyrt til å beholde. Men en ting vi er spesielt stolte over at vi klarte å gjenbruke er hexagonflisene på gulvet i restauranten!
Det har vært en morsom prosess der vi har gravd og plukket frem forskjellige elementer fra det opprinnelige bygget, og vi har hatt dette som utgangspunkt i hele konseptet, også i fargevalget. Vi ønsket å bruke mange farger i bygget, og alle nye farger har utgangspunkt i de eksisterende vi har funnet.
Arvid følger opp med å beskrive hvordan den private finansieringen av Kulturhuset har medført andre spilleregler enn i tilfellet med statlige kulturhus, og utdyper:
-Det har egentlig vært en spennende utfordring, nettopp fordi det er klare begrensinger i hvor mye vi har kunnet kjøre på, samtidig som målet har vært å modernisere bygget. Det var ikke så veldig mye igjen av den opprinnelige bygningsmassen, og vi var nødt til å skifte ut for eksempel tak og dekker for å ivareta dagens bygningstekniske krav. For å få plass til kjøkken og tekniske rom uten at disse tok dyrebart areal på inngangsetasjen ble hele kjelleren gravd ut og senket med nesten to meter. Og så skulle jo bygget tas med inn i en ny tid, og da må man se på ting som ikke fantes i gamle dager, som for eksempel teknologi….heiser, ventilasjon, og så videre. Det har vært en stor utfordring å løfte byggets funksjonalitet; det er mange detaljer man ikke nødvendigvis ser, slik som oppvarming og elektrisitet. Men nå er det på plass, noe som gjør at huset er klart til å kunne brukes i mange tiår fremover.
Arvid og Nina nevner også noen viktige hjørnesteiner som skulle på plass da det nye bygget ble utformet, slik som takhagen og ikke minst galleriet i tredje etasje.
Arvid:
-Vi er veldig glade for at vi fikk lov til å bygge ut galleriet. De store glassvinduene – og lyset som kommer ut av de om kvelden - gjør at rommet får en lanterne-effekt ut mot Ole Bulls Plass….et signal om at her er det skjedd noe nytt. Det har også vært tanken å gjøre Galleriet så unikt at det kan fungere som en magnet i toppen av bygget; at det skal trekke folk opp gjennom etasjene. Slik bidrar rommet til at vi får brukt hele bygget. En annen ting vi er veldig glade for å ha fått til er fokuset på norske - og først og fremst lokale - designere i Kulturhuset. Stolene i kafeen og arrangementsrommene er for eksempel designet av Stine Aas og Lars Beller Fetland, som begge er Bergensbaserte møbeldesignere.
